Noen ganger blir vi mennesker så glad i et dyr, at det føles som en venn, et søsken, et individ med like stor plass i verden som oss selv. Det var det som skjedde med Lea.
Denne bustete katten var med oss da det bodde tre små jenter her. Noe som gjorde sorgen dobbelt stor da hun døde.
Her om dagen blomstret epletreet vi plantet over graven hennes i hagen:
Til Lea
Søte Lea, Lea, lei
Sol og måne leter etter deg
Vinden stryker over gress og stein
Ingen Lea, bare grått og regn
Borte Lea, Lea, lei
Spurv og skjære kikker etter deg
Småkryp hviler fra sin lange vakt
Ingen Lea mer på musejakt
Å, vår Lea, Lea, lei
Tre små jenter lengter etter deg
Skål og børste er helt rene nå
Tomt i alle rom der Lea lå
Kjære Lea, Lea, lei
Du er borte, du har gått din vei
Evig jaktmark skjuler dine spor
Pels og poter trygt hos Moder Jord
Høstkråkesang