Min første stilling i skoleverket var et månedslangt vikariat i 1979 ved det som den gang het Valdres gymnas. Jeg kom rett fra militærtjeneste og var grønn som et eplekart. Min siste jobb ved Frogn videregående skole tok slutt 1. mars 2024. Hvis du gjør matten (anglisisme?) - blir summen 45 år. 

Folk var greie ved avskjeden. Jeg fikk kake, gaver og vennlige taler. Selv hadde jeg forberedt en to timers avhandling for å takke av, men det ble heldigvis bare tid til 5 minutter. Så jeg rakk ikke min heroiske, alternativt herostratiske, liste med sammenraskede råd til verden. Her kommer den. Så kan dere selv lese hvor forvirret man kan bli i min alder:

10 BUD FRA EN GAMMEL MANN SOM IKKE SKAL NOE STED I VERDEN

1. Et positivt elevsyn – er ikke å behandle 16 åringer som barn, og 19 åringer som voksne

2. Elevene er mennesker, ikke først og fremst konsumenter eller klienter

3. Du har en sjel, din jævel. Slåss mot kulturløsheten

4. Alt du må streve for, er mer verdt enn det du bare får

5. Karrierene ødelegger jorda

6. At mennesker har språk og begreper og dødsbevissthet gjør oss ikke bedre enn andre dyr, men det definerer oss og gjør vakker kunst - og forferdelige forbrytelser - mulig

7. Vi leser for å forsone oss med at vi skal dø

8. Vær så rar du bare kan

9. Å kunne noe sjøl, gjør deg mer kompetent på alskens andre plattformer. Fortsett å stole på penn og papir, spørsmål og svar, og eksamen med få hjelpemidler

10. Kritisk er et plussord – så ikke hør på alt jeg sier

Garrincha til minne

Slik jeg husker historien - jeg har glemt om jeg har lest om hendelsen eller om dette er noe jeg har hørt - er rammen en landskamp i Latin-Amerika, i 50- eller 60-åra, mellom to latinamerikanske lag. Ingrediensene er ellers psykologi og mentalitet - da spesielt machismo.

Det ene av de involverte lagene er Brasil. Og de spiller på bortebane.

 Kampen har pågått en tid, og det ser mørkt ut for gjestene. De ligger klart under, både i spill og scoringer. Kanskje var det slik at vertene ledet 2-0?

Det verste er imidlertid at det brasilianske laget viser alle tegn på å ha gitt opp kampen.

Latin-Amerikas fotballstolthet er ydmyket på sitt eget kontinent, og de lar ydmykelsen fortsette.

Helt til haltepinken på vingen bestemmer seg for å gjøre noe med situasjonen. Garrincha - "spurven" - vil foreta seg noe som kan endre på innstillingen i sitt eget lag, vippe motstanderlaget ut av balanse, kanskje til og med få det triumferende, spottende tribunetrollet til å forstumme.

Neste gang Garrincha får ballen, skrider han til verket. Og det han gjør, er noe ingen før har sett. Og - sies det - noe ingen av dem som var til stede noensinne skal komme til å glemme:

Han mottar ballen. Vender opp med den mot backen sin, utfordrer ham og dribler ham ved hjelp av sin legendariske høyre-venstre-finte.

Så langt helt normalt. Noe han hadde gjort gjentatte ganger før i kampen. Noe han skulle komme til å gjøre tusenvis av ganger seinere i sin karriere. Garrincha har driblet seg forbi sin oppasser. So what?

Men så kommer det uhørte. Som etterhvert skal få tribunen til å koke. Deretter bringe den til taushet. Det som kanskje ikke hadde vært uhørt hvis det hadde skjedd en gang, men som er det nå. For Garrincha lar det skje tre ganger: 

Garrincha dribler backen sin, for deretter å stille seg opp og vente på ham. Dette gjør han tre ganger! Og ikke nok med det - etter at backen har kommet på rett side tredje gang - sikkert både forbannet og fortvilet - betrakter Garrincha ham ettertenksomt, bøyer seg rolig ned, tar ballen i hendene og løfter den langsomt opp. Deretter gir han demonstrativt ballen til sin motspiller. Vær så god!

Etter dette forandrer kampen totalt karakter. Garrincha har latterliggjort, barnsliggjort motstanderen. Og laget hans og lagets tilhengere med ham. Motstanderen er et underlegent barn, som må få ballen av Garrincha (og Brasil!) for å kunne være med å leke.

Kampen vender - og Brasil vinner.

(Eventuelle korrigeringer av fakta sendes redaksjonen -  men vi minner om at mang en god historie er sjekket ihjel...)