Snø

Noen

ganger snør det bare

så forskrekkelig

Snør

og snør

og snør og snør

Veiene får hvite badekarvegger

før de blir til grøfter, som blir til tråkk, som blir

borte

Det er

ikke så nøye

med noe – bare vi

får måkt

Før det snør

mer

og mer

og mer

Så blir det stille i verden

All glam og gneldring

og alle smell og

all støy

stilner

Vi

demper

oss

Snur oss sakte

mot hverandre

for første gang på lenge

ser vi hverandre

Men vi sier ingenting

Falconersalen

Født naken

og naken skal jeg begraves

Og jeg blir aldri gjeldfri

Solen går sin gang

og til slutt er det månen som rår

Ute på jordet

står Neil Young og stemmer gitaren

Budet

pennens skraping mot papiret

håndens puls gjennom huden

lyden av skritt som fjerner seg

sporene snør igjen

bølgene stryker ut det strendene fortalte

noen hvisker at jeg elsker deg fremdeles

Aftenbønn

Ei bikkje gjør og gjør et stykke unna

Gud sover med vinduet åpent

Kaster seg litt i senga

Den bikkja er meg, Gud

Meg

Voff, voff

Å gi seg med noe er både godt og vondt. 

Men kan føles nødvendig. 

Og utenfor våre plagede sinn ekspanderer universet ustanselig. 

Månen, for eksempel, gir vel faen:

Skaisetesvette

ekko fra dempede smatt i vakuumsukkende, teknotyske, asiatplagierte dører, ja - perfekt lukkede sug i det de slutter sammen og

dytter oss lunt inn i skaikledde kupeer som flyter framover og driver oss videre

med løfter om transportårers fulle muligheter

på vei!

å, søte løfter berusende drevet inn i alle sanseorganer ved hjelp av osen

og drønnet og brummet tent i forbrenningen av

alle tiders forlatte fossile, skjellkledde monstre og fuktige planter

klemt sammen av millioner års trykk under

havbunn og fjellkjeder og tyngden av alle ting som også selv er klemt og tynt

men før vi rekker å reflekteres av vitenskapens speil eller øyner

teknologiens deterministiske gasspedal, umulig å fatte enten

du er klovn eller konge eller trailerparkvrak eller skriftlærd

lokker landeveiens slangesøte skjæringer oss videre inn i

skiltjungelen og fartsblinde, mysende, traktformede fata morganaer

og drar oss i takt med, og skyver oss søtt mot

girspakenes falliske gester som stanger, vrir og vrenger koblinger hit og dit

før de dirrende stanser først når motorkjøretøyene

stønnende og bare forbigående tilfredsstilt

bringes til taushet i enden av lufttomme avkjøringsramper

som slutter mot pumpende neonlysstrømmer over

kveldsdovne, dampende parkeringslommer

forbausende lommevarme etter kupeens luftkondisjonerte,

tørre svalhetsillusjon – men så

drives vi videre, stivbeinte og blodsukkertømte og sjanglende

inn mot veikroenes fettete servitriser som glir frem og tilbake

mellom plastblomstpyntede kosekrokers designede hvileskjær

som øyeblikkelig drukner

i junkfoodens tsunamiske drønn inn

og ut av blodårene hos tapte ungdomstiders brutte løfter

som fremdeles skingrer mot ekkoet fra romper som

rives løs og svir etter å ha blitt nyskilt fra skaisetesvette kvikksandgrep

en lyd så gripende at vi med åpne, halvmette munner blir

frosset fast i et glimt uten å komme på

det vi aldri har husket

om det vi kunne

hatt før

vi igjen styrter ut og kobler blodet til bilen til brenselet til veivakselen til

veien

og

et øyeblikk

kjennes skaisetet svalt mot huden

Vi går en tur, du og jeg

Du har ei rynke i kinnet

som glir

over i ei rynke ved min

munnvik

som lyser opp

i et smil når

vi går i skogen

på stien som slynger seg

ved siden av en bekk

som av og til

likner

rynker

som om våren fylles

av tårene våre

som glir ned

rynkene

når vi ikke vet

om vi ler

eller gråter