Vi lever i tider der en famlende olding og en gal narsissist kjemper om vervet som klodens mektigste leder. 

Det er ikke noe nytt at det nordamerikanske demokratiet er dysfunksjonelt. Vi snakker om en stat født i voldelig ekspansjon og med groteske og paradoksale motsetninger. 

Men - det er imidlertid også slik at dette kontinentet byr på noen av de sterkeste og innflytelsesrike kulturimpulsene vi kjenner til. Jeg innrømmer at de har forma meg. 

Et eksempel er forfatteren John Steinbeck. Som gav ut "Vredens druer" i 1939, som allerede i 1940 ble filmet av John Ford. Henry Fonda spiller der karakteren Tom Joad. En ikonisk figur som speiler depresjonsårene. Jeg glemmer aldri romanen, og husker også godt svart-hvitt-filmen.

Figuren Tom Joad låner Bruce Springsteen til plata og sangen "The Ghost og Tom Joad" (1995). Dette albumet tar opp tråden fra "Nebraska" (1982). Disse verkene forklarer, etter min mening, indirekte hvorfor den amerikanske arbeiderklassen (og lavere middelklassen) helt har mista trua på den amerikanske drømmen. Og altså i desillusjon - og som protest - kan stemme på Trump. Systemet er jo likevel rigga, tenker mange. 

Sangen gjendikta jeg for over 20 år sida, den burde ikke være relevant nå. Men USA er økonomisk på vei mot forskjeller som likner "den tredje verden", og vi risikerer en variant av fascisme hos klodens ledende militærmakt.

Noen ganger gjendikter du tett på. Noen ganger skriver du bare oppå melodien. Noen ganger stjeler du metrum, melodi og stemning. Det var det som skjedde når jeg tok "Still Crazy After All These Years" av Paul Simon. Ingen oversettelse, men mye tyveri:

Like gæærnt som det var i går

Jeg traff en gammal kompis

i et gatekryss

Det var så godt å se'n

at jeg lo

Vi blåste skummet'a no'n øl

og skifta sol og vår

Like gæærn som han var i går,

like gæærn som han var i går

Jeg æ'kke typen, jeg

som kommer mye ut

Den ene dagen

tar den andre i en strøm

Det æ'kke no' å høste

når du aldri sår

Like gæærnt som det var i går,

like gæærnt som det var i går

Tidlig på morran -

at det går an,

lengter et annet sted

Æ'kke bekymra,

det går over,

bare vent skal du se

Så jeg sitter her ved vindu'

og ser ut på fjor'n

Er redd jeg mister ballen

neste gang

Men når fløyta går for full tid

skal vi skjenke oss en tår

Like gærne som vi var i går,

like gærne som vi var i går.

Ting var komplisert før også. Men på en annen måte? Kjærligheten har alltid vært rotete?

Jeg håper ikke Bruce sine vers faller i me too - kategorien. Da er både han og jeg "fucked":

Flamme

Køyrer i min bil,

skrur på min radio

Drar deg inn til meg,

men det passar ikkje no

Du seier at du ikkje vil,

men du lyg i det samme:

For når vi kysser -

flamme!

Det er seint på kveld,

og eg veit ikkje råd.

Eg seier eg vil bli,

du seier eg må gå.

Det er'kje meg du vil ha,

men meg kan du'kje ramme:

For når vi kysser -

flamme!

#

Du hadde taket på meg

heilt frå fyrste stund.

Eit grep so hardt,

du kunne rive meg sund.

Eg skvett berre rundt,

er ein tullut kis.

Dine kyss dei brenn –

men hjartet er av is!

#

Julie og Romeo,

Samson og Delilah.

Dei hadde noko so,

evig kunne halda.

Dine ord seier stikk,

men eg gjer dei til skamme:

For når vi kysser -

flamme!

(Orig. tekst og mel. B. Springsteen: "Fire". 

På norsk ved K. Elvebakken)

Det er ikke sant at alt er verre nå enn noengang. 

To verdenskriger og flere hundre grusomme kriger og konflikter på 1900-tallet sier sitt. Svartedauden og Djengis Khan har for eksempel også noe å melde. I følge Bibelen valgte Gud å drukne verden. Og så videre. Og så videre.

Men med det i mente - topper det seg litt igjen? 

Når endeløse bilder fra Sudan, Ukraina eller Gaza ruller over skjermene hører jeg av og til denne sangen:

Skjøre

Sjå blodet flyt når stål i kjøtet skin

Tørkar ut i kveldsola sitt gule grin

I morgon kan regn vaske merka bort

men minna våre ber det som er gjort

Ei scene til som då var meint

å syne det vi lærte for seint

at ikkje noko veks frå vald

og aldri, aldri vil

Fødd i ei rasande stjerne sitt skjær

hugs alltid på kor skjøre vi er

Skur på skur, eit evig regn

frå stjerna vår der, frå stjerna vår der

Skur på skur av tårer som syng:

kor skjøre vi er, kor skjøre vi er

Sjå blodet flyt når stål i kjøtet skin

Tørkar ut i kveldsola sitt gule grin

I morgon kan regn vaske merka bort

men minna våre ber det som er gjort

Skur på skur, eit evig regn

frå stjerna vår der, frå stjerna vår der

Skur på skur av tårer som syng:

kor skjøre vi er, kor skjøre vi er

kor skjøre vi er, kor skjøre vi er

kor skjøre vi er

(Orig. "Fragile" av Sting. Gjendiktn. til norsk ved K. Elvebakken)