Øya

Det første jeg gjør etter at beina treffer gulvet, er å tusle bort til kjøkkenkroken og sette over kjelen. Kroppen er ennå støl av tung søvn, så jeg hviler litt på armene mens blikket finner landskapet utenfor ruta. Hele verden er regnskurt og blank etter nattas storm. Tilbake ligger en skinnende, tidlig høstdag. De siste skydottene svinner vestover, og all vind med dem. Øya byr seg fram med en oppløsning så klar at jeg småblunker for å tilpasse øyet. Bakken damper og bølger i den varme, indian summer sola. Jeg spanderer den beste kokekaffen og setter meg på trappa med et krus.

Øya er svakt kjegleformet. Nesten sirkelrund med en femti meters høyde i midten av en diameter på 6 kilometer. Uansett hvor du befinner deg, ser du da omtrent halve øya av gangen. Hvis du ikke står på toppen da, og ser alt.

Noen ganger forestiller jeg meg at jeg gjør det - mens jeg beveger meg langs veien som følger stranda rundt. Står på toppen, og ser meg selv sykle på veien. Jeg blir svimmel av det. Må tvinge meg selv til å slutte å tenke på det.

Landskapet er ellers nesten uten trær. Mest lyngbevokste heier og stivt gress. Her er jeg aleine. Aleine. Det er derfor jeg er her.

Det lukter godt av den tjærebredde trappa. Jeg ser på tuer, busker og krøllete lyng. Sikter etter konturen av topografien, strandlinjas krappere krumning som etterligner horisontens slake strek. Trekker etter været og angen av mose, lyng, grus og starrgress som møter halvråtten tang og friskt, salt hav. Herfra og til Atlanterens ende. Dønning på dønning på dønning. Ikke noe ondt kan hende her. For det fins ikke folk som kan løfte hendene mot hverandre. Det som skjer er således uten moral, siden det er uten hensikt. Naturen er hinsides ondt og godt.

Før var det flere folk her. En marinebase med kaianlegg, kraner, verksteder, oljetanker, kaserne og offisersboliger. Livløse betongbygg skjult av kjegletoppen uten navn. Marinen brukte bare posisjonsbetegnelsen på kartplottet. Jeg kaller toppen for "Toppen" når jeg snakker høyt med meg sjøl. Velsigner den for å skjule alt dette menneskeskapte for utsikten fra hytta.

Men takket være Forsvaret fins det altså en vei rundt øya, og opp til "Toppen" fra basen. Som vaktene benyttet for å holde øye med mulige fiender. Nå har alt blitt erstatta av satelitter og hurtiggående båter og fly.

Hytta mi står igjen etter en meteorolog som forsket på været herfra i mange år. Noe utstyr står igjen, men meteorologen er rasjonalisert bort. Jeg ser etter hytta og fører en logg over de få instrumentene som står igjen. Prisen for å få låne hytta. Det er meningen at jeg skal føre inn målingene 4 ganger i døgnet. Når jeg husker det, skribler jeg ned dataene. Men jeg glemmer meg rett som det er, og anslår temperatur, nedbørsmengde og vindhastighet etter husken. Sånn noenlunde. Slår opp i almanakken for å finne dag og dato.

Jeg merker at den siste kaffeskvetten er kald, men at sola varmer. Selv om det er grytidlig, jeg står opp med sola her på øya.

I skjulet bak hytta står en diger, tung herresykkel fra den tida slike ble smidd for å holde. Ballongdekkene er hele, og til tross for svimmelheten min, bestemmer jeg meg for å sykle rundt øya.

Hvis jeg greier å unngå å tenke på at jeg står på "Toppen" og ser meg selv sykle på veien, kan det bli en fin tur rundt den ozonblanke, soltørkede lyngsirkelen.

Sykkelen drar meg rundt den smale veien. Slik kan sykling føles på en klar dag. Når du sykler rolig, er det heller ikke særlig luftmotstand. Som å dra gjennomsiktig silke over kropp og ansikt. Som å vippe med en vifte foran fjeset.

Lyngheiene forsvinner bakover til venstre, strand og sjø til høyre. Jeg suges mot klokkeretningen og nærmer meg baseområdet. Sveiver, visper pedalene. Litt kald foran, litt klam på ryggen. Akvarieklar luft.

Baseområdet dukker opp og stiger fram mellom veien og sjøen. Blankskurt og skinnende. Betonggrått og oljegrønt. Firkanta kaserner og verksteder, oljetanker som betydningsfulle kakediagrammer. Veien retter seg ut forbi bygningene. På appellplassen i sørenden ligger et sivilt passasjerfly brukket i to like foran vingene.

På appellplassen ligger et brukket fly.

Et svært fly. Brukket i to. Sykkelen velter og jeg skrubber opp et kne og en albue. Men jeg kjenner ingenting.

Rundt flyet ligger det strødd med stoler, kropper, kofferter, kaffekopper, vesker, redningsvester, kropper, klær, utstillingsdokker, nei – menneskekropper, faen, det er folk, helvete. Noen sitter fremdeles fastspent i stolene sine. Dupper av, liksom. Hvorfor måtte de havne her? I natt! I stormen. Umulig å høre. Umulig å se. Faen, hvorfor måtte jeg sykle i dag. Jeg blir bare kvalm av det. Jeg sitter ennå ved siden av sykkelen. Holder fast i styret med den ene hånda. Flyet svinger rundt meg og alt rotet rundt det på bakken. Det brukne flyet. Hele plassen roterer. Jeg spyr. Lyden er avskyelig.

Nå ser jeg meg stå på toppen av øya og forakte mannen som skyter rygg som ei katte og tørrspyr etter at det vesle mageinnholdet er borte.

Hodepine. Pipelyd. Stille. Skraping. Skritt? En serie pipelyder: Ji, ji, ji, ji.

Ei jente kommer rundt snuten på flyet. Hun halter mot meg. Med en arm dytter hun en kasseaktig trillevogn foran seg. Det gnisser i de små hjulene. Ji, ji, ji, ji.

Jenta er pubertetskeitete. Ikke bare skadd. Ikke flyvertinne, slik hun burde ha vært med den serveringsvogna. Det er tungt og klønete å få vogna til å gå rett fram, siden hun bare har en arm å dytte med. Den andre henger unaturlig inn mot mandarinbrystene hennes. Små og spisse under en tynn, tettsittende og nuppete ullgenser. Slik armen henger har hun antakelig brukket kragebeinet.

Hun vagger opp og ned på grunn av et hovent kne. Hun nærmer seg. Ji, ji, ji, ji. Det er ikke noe jeg vil. Nå står hun foran meg. Vogna ser forunderlig uskadd ut. Jeg forsøker å unngå å se på ansiktet hennes.

Hun sier noe. Faen, hun sier noe. Noe om mat. Hun spør om hva jeg vil ha. Noe å drikke, kanskje? Kaffe eller te?

- Takk, jeg har ikke lyst på noe, sier jeg. Men angrer meg i det samme. Redd for å skuffe.

- Jeg har brus også, sier hun - før jeg rekker å legge til at jeg alt har drukket kaffe. 

- Ja, takk! Har du kald Cola? 

- Bare Fanta, tror jeg. Men jeg kan sjekke framme i flyet. Da kan jeg også ta med noe is. Straks tilbake!

Hun lar trillevogna stå, snur seg og humper mot flyet. Husker seg bortover og forsvinner inn i glipen mellom de to skrogdelene. Jeg kjenner at det holder nå. Det er nok. Til tross for mine egne smerter hiver jeg meg over sykkelen og tramper tilbake. Etter noen hundre meter er det bare lyng, vier, mose, fjære, himmel, hav og den smale veien. Sola varmer ryggen og sykkelen virker helt i orden.

Satan sitter på kjøkkenet.

Det har skjedd fra tid til annen i det siste. Jeg ramler ned trappa som den første om morgenen, og der sitter han. Aldri om kvelden, alltid tidlig i grålysningen.

Den første gangen han kom, var det ikke uventet. Men det er klart man skvetter når aningen bekreftes. Jeg hadde tenkt på ham, sov dårlig og så ham for meg, liksom. Når han plutselig satt der rett foran meg. Ja, huff. Du fryser fast med hånda på dørklinka. Men så smiler han og blunker deg ned på stolen vis a vis.

Han er avslappet og velkledd, Satan. Det beroliger jo meg også. Lyset utafor kjøkkenvinduet er blekt, og inne er ikke noe skrudd på. Likevel er han underlig skarp i konturene der han sitter. Lysegrå, italiensk, enkeltspent dress. Hvit silkeskjorte som er åpen i halsen, klassisk engelske, brune skinnsko. Forsiktig maskulin duft av etterbarberingsvann. Et tillitvekkende ansikt. En behagelig person som gjør meg matt avslappet i sitt selskap, urolig når han er gått.

Du hører aldri at han kommer. De gangene han er der. Men inne på kjøkkenet surkler det i kaffetrakteren. Selv har han alltid en kopp foran seg. Det ryker fra den, og Satan nipper forsiktig til det bitre, aromatiske brygget. Det aller første han sa, den aller første gangen han kom, var at han satte pris på at jeg renset trakteren med jevne mellomrom. Han unnskyldte seg for å ha åpnet en ny pose kaffe. Var det noe han ikke kunne fordra, sa han, og lot blikket gå ut vinduet mot tuntreet, var det sur, lunken kaffe brygget på filtermalt støv. Vi er av støv, og vi skal til støv. Men nå lever vi, la oss leve, sa han.

Han byr meg en kopp, og er tålmodig mens jeg rister brød til frokost. Selv vil han aldri ha noe å spise. Men sier det dufter godt av toasten og marmeladen. Det er slik han snakker, Satan: duft, toast, marmelade. Jeg sier lukt, rista brød og syltetøy – og føler meg fattigere enn han. Nesten som om jeg er gjest hos ham. Selv om det er han som har lurt seg inn til meg. Det våger jeg selvsagt ikke å påpeke.

Så sitter vi der da. Han smiler bydende mot meg mens jeg tygger mekanisk. Jeg tenker at i en situasjon der en ser på at en annen spiser, mister den som tygger, elter, fordøyer, verdighet. Den spisende er et dyr, som utfører kroppslige funksjoner – betrakteren er hevet over dette. Det føles som en privat handling som nesten innebærer skam å blande brødet med spytt og kverne det rundt i munnen. Sende grøten ned svelget til tarmen. Jeg tolker hans vennlige åsyn som overbærenhet. Satan er herre i situasjonen. Dette er det han kan. Jeg vemmes over at det er så lett for ham å vise fram min svakhet, mitt begjær, mitt kjøtt.

Nesten som om jeg synder, og han tilgir. Uansett. Men faen, det er jo ikke hans bord?

Jeg tygger den siste biten av det siste brødet og svelger det ned med det bitre brygget hans.

Satan drar diskret i mansjettene og børster bort noen smuler fra voksduken. Vi veksler blikk. Jeg forsøker å holde hans. Men viker. Det er da han til slutt sier:

Syv ganger syv ganger har jeg vært her. Du har ikke vist meg bort. Det er noe du skulle ha sagt. Kanskje det er på tide å si det?

Jeg sier ikke noe.

Han sier ikke noe.

Blikk i blikk.

Til slutt viker jeg.

Rensker strupen. Og hører at jeg taler med den røsten som ikke er jeg, men er min stemme likevel:

Er det sant at det er mulig å gjøre en avtale?

Noen må du tjene, sier han. Det kan være Han, eller det kan være Meg. Men noen må du tjene.

Hva er det du vil, da? sier han

Jeg kjenner at noe slipper. Jeg blir varm og kald. Ild og is. Og er i min egen stemme nå når jeg sier:

Kan du lære meg å skrive?

Bildet heter "Rosebud Souix". Tatt av John Anderson i 1929.

Indianerne kommer

Indianerne kom. Plutselig en dag bare stod de der. På klippen over gårdene våre. Med hendene korslagt over riflene sine.

De fant det ikke nødvendig å si stort. Å si noe i det hele tatt. Vi forstod dem. De forstod at vi forstod.

Dermed var vi fanger.

År med bygging og konstruksjon. Godt med dyr i innhegningene. Bugnende åkre. Melk i magene. Vi hadde blitt sløve. Døste ved peisen om kveldene etter lange dager. Slitne på en god måte, trodde vi.

Men alt i samme tralten. Hus i stedet for telt. Litt etter litt glemte vi det som hadde vært. De tidlige årene da indianerne alltid var i våre tanker. Da vi kanskje ville være indianere – om vi hadde kunnet velge.

Tenkte kanskje ikke ordentlig på det?

Men nå var de tilbake. Det var skremmende og godt på en gang. Slik det skulle være, slik det burde være. Ting falt på plass. En rettferdig og umulig kamp. Et kort blaff av sannhet.

For vi visste det jo. Indianerne kunne ikke vinne. Ikke på sikt. Men det var jo de som hadde rett. De var kulest og klokest på prærien. Fjær i håret og ansiktsmaling. Hoiende fra hesteryggen mot horisonten.

Mens vi kom med våre mekaniske greier og ideer om effektivisering og produktivitet. Med vårt kakkel, våre komiteer og byplanlegging. Om noen år ville vi anlegge en ringvei rundt hele greia. Det var jo lurt?

Indianerne hadde trukket unna da, opp i fjellene. Ble liksom bare borte. Som skygger. I fjellene studerte de stjernebildene om kvelden og så taust inn i ilden. Vi stod bøyd over plantegningene våre.

Det gikk mange måner, og årstidene skiftet. År på år.

Men nå var de der igjen. En merkelig lettelse, slik forbryteren føler det like i det han tilstår? Noe vi hadde gruet for, men som ikke var til å unngå. Nå skulle ting bli som før? Hva var mulig nå?

Så vi overgav oss.

De bandt oss sammen med reip og lærreimer. Skritt for skritt bar det inn på smalere stier. Førte oss til steder vi aldri hadde sett. Vakre oaser av bekker og glenner. Vente oss til taushet når villhundene ulte mot månen. Ledet oss til friskt vann å drikke. Rynket pannen når vi klagde på harskt kjøtt eller såre bein. Viste oss stjernehimmelen i en mørk natt. Den slags.

Det sank i oss. Og vi tidde sammen.

---------------------------------

Tida gikk. Litt etter litt merket jeg meg at de ikke sjekket reipene like nøye lenger. Slurvet med tilsynet når vi sanket villfrukt og bær. Ga opp å vise oss ting de kunne.

Jeg observerte for første gang en indianer som lå på ryggen med et strå i munnen, når han egentlig skulle holde skarpt øye med oss. Strået vippet opp og ned, mens han nynnet svakt. Kanskje på en sang bestemoren hans hadde sunget for ham. Kanskje om vinden i gresset.

Vaktholdet fortsatte å svekkes. Dag for dag, time for time. Det gjorde meg urolig igjen. Du begynner å tenke annerledes. Du tenker at her kan jeg jo….? Uro, uro.

Så tegnet anledningen seg klart. Midt på blanke formiddagen, mot slutten av en rast, med døsige indianere slengt utover nærmeste tue.

Jeg slentret, plukket liksom, knelte, ålte og smatt bak ei rot, inn under ei furu og langs et kratt. Og ble borte.

Løp, løp, løp innover i skogen. Til jeg var helt alene og fri. Bare suset i trærne og dunkingen i egne ører. Fri igjen.

Det tok meg en stund å innse at jeg virkelig var kommet unna. Det tok meg litt tid å skjønne at jeg hadde klart det.

Jeg kunne ikke begripe hvorfor jeg ikke var glad.

Zetor

Det bare glapp ut av meg. Sa ja i forbifarten. Hadde jeg tenkt meg om, ville jeg skjønt akkurat hvordan jobben kom til å ende. Satt i sofaen på verkstedet og kvekka ja. Snakka før jeg tenkte.

Det høres kanskje ut som lettjente penger. 4 svarte laken for å kjøre en buss 8 timer sørover. Ikke noe ulovlig bortsett fra det med kemneren. Å ta kveldsflyet nordover, plukke opp en nyoverhalt buss og kjøre den sørover. Bussen var legal, kjøringa på riksveier. Du og den jevne motorduren. Kaffe på termosen. Radioens drøs. Trivelige låter fra the days back then. Men vi snakker nattskift her. Vi snakker ensomhet og søvnmangel. Vi snakker dørgende kjedsomhet. Vi snakker at de penga står der for en grunn.

Time etter time med verkende nakke, røde øyne, stive fingre som med jevne mellomrom måtte brytes løs fra det digre rattet, smerter i rompeballer og hamstrings. Mørkt som i en sekk. Aleine i mil etter mil etter mil på en vei som smalnet inn til en blyantstrek i det fosforgule lyset fra frontlyktene. Den svarte granskauen åt opp alt rundt. Som i en sekk, som i ei hule som smalnet inn til bare berget stod igjen. November.

Jeg kløyp meg i kinnet for nte gang. Tvang meg til å kjøre videre med nesten full blære. Med barnslig tillit til at ubehaget sur kaffe og øm blære påførte meg skulle holde meg våken. Dette kunne ikke bli verre. Typisk meg å gå for skippertak og raske ståler. Glippet og vinket med såre øyelokk. Tviholdt i rattet og sang med på dølle ballader. Ikke servo. Kroppsarbeid å kjøre. Ille. Tulling. Bussen lukta som godt brukte beksømsko. "Nesten ny" viste seg å være over middagshøyden. Det kunne ikke bli verre.

Det kunne selvsagt bli verre. Det begynte å regne. Viskerne var ikke en del av den nye servicen. Gnukke gnikk med striper i det våte. Den mørke hula var nå under vann. Kunne det bli verre? Ja, det kunne begynne å snø. Det begynte å snø.

Det gikk fra viftende og lodden julestemning til snøstorm på 5 minutter. Kunne det bli verre? Ja, jeg kunne ha sommerdekk på bussen. Jeg stanset og sjekket. Selvsagt – sommerdekk. Godt brukte, ikke en del av overhalinga de heller. Nå var det ikke noe problem å holde seg våken lenger. Jeg kjørte videre med den alvorlige konsentrasjonen til en fyllekjører med bilen full av smuglergods.

Ikke en brøytebil å se. Snart så jeg ikke skilt heller. Av en eller annen forpult grunn limte snøen seg fast til alt. Også fronten på bussen grodde til. Is og limklam snø i en keramisk miks.

Jeg ante ikke hvor jeg var lenger, vogna skjente og hogg hit og dit. Snart var det ikke annen råd enn å svinge av på en rasteplass og vente på brøytehjelp.

Til alt overmål hadde jeg ventet med å fylle diesel. Planen var en nattåpen bensinstasjon med burger, cola og avis. Belønning lissom. Ja da, ja da. Resultatet nå var at jeg ikke kunne sitte å duppe i bussen med maskinen på tomgang. Det var ikke diesel nok til hele natta. Ikke engang til brøytebilen kom, hvis den lot vente på seg til morgenkvisten.

Tenke. Tenke. Tenke. Jeg fant magliten under førersetet. Hadde sett noen lys fra veien et par kilometer før rasteplassen. Kanskje det bodde noen der som visste hvem som brøyta. Snøen var nå så høy at det var galematias å snu bussen og kjøre tilbake. Veien var så smal at det var vanskelig å forestille seg at jeg var på en europavei. Hadde jeg kjørt feil et sted? Jeg ringte veitjenesten. Bare en svarer. Andre aktuelle nummer – opptatt, opptatt, opptatt.

Jeg sjekket magliten og dro glidelåsen i jakka helt opp. Fast bestemt på å jogge tilbake å vekke de lokale sovende. Heldigvis hadde jeg gode, kraftige sko. Men sklei likevel. En blanding av kaving, skøyting og humping bortover elva av snø. Vinterveien.

Det snødde så tett at jeg lurte på de lysa jeg hadde sett. Men jeg telte og beregna og forbanna håpet. Og heldigvis stemte husken. Jeg så lysa fra en gård hundre meter ned fra veien. Merkelig kraftig belyst. Ellers hadde det vært umulig å skimte gjennom snøværet. Jeg tok av gårdsveien og trippa nedover. Endelig flaks for første gang i natt.

Jeg kunne ikke tru det. Ja, det vokste på meg. Kunne ikke tru det. Det var ikke riktig. Noe var veldig feil: En kraftig flombelyst gårdsplass midt på natta. En hund som gjødde hissig inne i låven. Et våningshus med lys fra absolutt alle vinduer. Stemmer som skjelte om kapp med bikkja. Hva i helvete foregikk?

Jeg slo av min egen lommelykt og forlot gårdsveien til fordel for et granholt med oversikt til bruket og gårdsveien. Sporene etter meg snødde fulle på et par minutter. I tillegg bidro vindkastene til å slette fotefarene. Jeg slo opp kraven på jakka og glodde mot låven. Det kom folk ut. Ingen så opp mot holtet. Hunden konsentrerte seg om å skjelle på en liten gruppe menn på vei ned låvebrua. Løp baklengs ned brua foran dem. I dette været kunne den umulig bli var meg. Det var i alle fall det jeg tenkte.

På det og på at to av skikkelsene der nede viftet med automatvåpen. Ei bikkje og to menn med geværer holdt seks andre i sjakk. Alle der nede så ut som bønder. Grove ullklær, strikketøy, tunge støvler, men sivile. Flere i kraftige saueskinnsvester. Merkelige hatter av fleksnestypen. Noen med strikkeluer.

En traktor med henger kom svingende ut av låven og inn foran låvebrua. De seks duknakkede ble kommandert opp på hengeren i bakkant. Forrest satte geværmennene seg, våpnene pekte bakover. Fangene måtte huke seg ned på hengerplattingen, mens de to med ryggen til traktoren satt på en brisk. En av dem fyrte en røyk og viftet langsomt med geværpipa. Den andre ropte en ordre jeg ikke oppfattet. Traktorføreren vinka og satte kursen oppover mot riksveien. Langsom og sikkert åt traktoren seg i gang, tross snøen. Den karvet seg oppover med sin tunge last på hengeren. Og så slutta det å snø. I dette øyeblikk. Da. Klart landskap. Glimt av stjerner mellom skyer som driver. Der kommer de.

Som en drage med rullende kjever og dinglende bakkropp slingret ekvipasjen seg oppover gårdsveien og mot gjemmestedet mitt. Et merkelig julekort med opplyst gård bak, skråperspektiv på fartøyet med sin last i sig diagonalt på min posisjon. Skikkelser som lignet min, men var som figurer likevel.

Traktor og last er på vei forbi. Det er en Zetor, jeg har ikke peiling på traktorer, men kjenner igjen navn og logo. Rød, matt lakk, uten førerhytte. Onkelen min har hatt en sånn. En arbeidsmaur, sa han alltid, et av de første merkene i verden som tilbød firehjulstrekk. Den får jobben gjort.

Jeg ser at det bare er menn. Den yngste fangen kanskje 16, den eldste en bestefar. Kanskje hans bestefar. Beina mine gynger og jeg kjenner en merkelig svimmelhet som den du kan kjenne når du sitter i et tog på en jernbanestasjon og et tog ved siden av beveger seg i motsatt retning, mens det føles som om ditt tog beveger seg. Når du ikke ser det andre toget lenger, registrerer du at du står i ro. Men hjernen tror du har stanset.

Skogholtet jeg gjemmer meg i er 20-30 meter fra gårdsveien. Traktor og last er på vei bort fra meg. En av fangene roper gang på gang noe jeg ikke forstår. Vokteren med sigaretten svarer med korte gloser. Ubegripelige enstavelsesord. De svinger opp på riksveien og slingrer ut i retningen jeg kom fra.

Lukta av eksos og en eim av tobakk henger igjen. Merkelig i og med avstanden til veien. Jeg rekker ikke å tenke mer på hva nå – før jeg skvetter av en lyd bak meg. Kaster meg rundt og ser rett inn to hagleløp. Der står en småbruker og peker på meg med geværet. I kjeften henger en våt sneip. Han brøler og spytter sånn at røyken faller ned i snøen. Før jeg vet ordet av det har han dratt til meg med hagla mot siden av hodet mitt. Det svartner, har ikke andre ord for det, og jeg river opp nevene på ei snødekt gran i juletrehøyde på vei ned. En voldsom hodepine treffer meg stående på alle fire, og jeg spyr ut av nese og munn samtidig. Blodet renner ned fra revna på siden av skallen og blender nærmeste øye. Det renner fra alle åpninger og jeg er totalt prisgitt denne mannen som nå brøler på til meg på et språk jeg ikke gjenkjenner.

Så snart jeg får heist meg opp på to børsevifter han meg ut av holtet, ned på gårdsveien og videre opp på riksveien. Jeg sjangler av gårde, han lunter tilfreds bak meg i sporene fra traktoren. Jeg er kvalm og fryser. Av og på i bevissthet. Innimellom henger jeg på knærne. Så videre gjennom en tunell av snødekte graner.

Hodepinen holder redselen på avstand, men jeg får skjelven når bussen kommer til syne. Den er fullt opplyst innenfra, og nå ser jeg det er fullt av folk i kupeen. Karene har funnet nøkkelknippet jeg la på framhjulet og startet den opp på tomgang. At bussen var full, forklares av alle traktorene med hengere som stod parkert bak. Når jeg kom nær nok så jeg at det bare var Zetorer. Brødre, tenkte jeg fjollete. Alle var røde.

En av bøndene var i gang med å fylle diesel på bussen fra ei diger plastkanne, en annen brukte hevert og fylte ei ny kanne fra en av traktorene. De hadde tydeligvis sjekka måleren.

Vakta mi dytter meg framover til jeg står foran bussen. Litt ned i veien står enda en Zetor, med snøskjær, klar til å rydde vei. En bonde med tunge støvler og klaffelue kommer ut av bussen og stikker meg i brystet med en finger tjukk som ei medisterpølse. Så klapser han meg på kinnet og får meg til å feste blikket.

"Ju draiv bøs!"

Jeg tar tar to støttesteg og harker, klarner halsen. De har skjønt at jeg ikke hører til her.

"Where to?"

Han peker opp mot skiltet over frontruta. Det er delvis dekka av snø, men navnet er ikke til å ta feil av: Srebrenica.

"This is not possible!" sier jeg. "I am not here. And this is not summer. Please be reasonable!"

"Ju drive or ju end her." sier bonden. "Øpp tu ju."

Blodet forlater hodet og jeg knekker i knærne. Prøver å støtte meg på bussen, og dreier rundt min egen akse. Ser at Zetoren er i gang med å brøyte veien foran oss. Bak meg drønner bussen på tomgang under bondens skarpe kommando:

"Kåmm ån, taim to go! Tu de end ov de råvd!"

Jeg innser at jeg ikke har noe valg. Alt er feil, men hva skal jeg gjøre. Jeg skulle ikke vært her. Det er jo helt vilt slik dette henger i hop. Om ting hadde stemt hadde det vært sommer.

Men noen må kjøre bussen, og jeg kan jo kjøre.

Jeg må.

Vekk meg i morgen