Reisen

Noen tekster som begynte med å tenke på lyden av tog. Av å ikke å få sove. 

Av å høre på "Midnight Train" av Darden Smith. 

Av å sitte på stasjonskafeen og se på folk. 

Han som vil vekk

Hva er det du hører når du lukker øynene? Du er en av dem som sover godt? Det er ikke jeg. Kroppen vil sove, hodet er et annet sted. Jeg sovner greit inn, trøtt etter arbeidsdagene og strevet med ungen. Men sover lett. Den minste lyd utenfor og jeg blir liggende å lytte.

Du skjønner, vi bor like ved toglinja. Og på den andre siden av huset går riksveien. Jeg hører bilene som er på vei, dørene som slår igjen når folk drar eller kommer seint på kvelden og tidlig om morgenen.

Men det er toget som virkelig får gardinene hjemme hos oss til å blafre. Det halvåpne soveromsvinduet er som en kanal ut til banelegemet som synger og akslinger som hulker over togskinnene. På vei – på vei – på vei. Ka dung, ka dung, ka dung. De synger og lokker. Kom ut, kom ut, kom ut. Dra vekk, dra vekk, dra vekk.

Hun er så fin. Hun ble min. Og nå har vi en liten. Det var så lett å forelske seg. Vi lengta inn i hverandre med en glød som bare fins i det irrgrønne løvet som sprenger seg ut av knoppene om våren. Et ras av lepper over hverandre. Alt det er så fjernt nå. Hun var ikke å tro, at hun var min. Ungdom, solvarmt hår, hud som fløte og svalt gress. Nå er hun en del av møblementet. En alt for ung mor som lurer på hva som er på tv i kveld.

Jeg går ofte hit til stasjonskafeen. Ser på togene som kommer og går. Kommer og går. Hun tror jeg er på biblioteket. Kaller meg bokormen. Noen ganger sover hun. Hvis ungen også sover, hender det jeg sniker meg hit. De stenger seint. Åpner tidlig. Og det går an å sitte her selv om kafeen ikke er åpen. Så lenge togene kommer og går.

Hun kan ikke noe for at skinnene synger meg vekk fra alt. Sirenenes sang, husker jeg læreren snakket om. De som sang grekernes skip opp på skjæret. Jeg hører på skinnene. De dirrer, og klinger og synger tynt om det som skjer. Toget. Toget som ikke er til å stanse.

En ny sjanse

Det er ingenting galt med dette stedet. Det er ikke det. Skal bare bli godt å se noe annet. Noen andre. Møte andre tanker. Noen mennesker som ikke har bestemt hvem du er. Som ikke ser deg som datteren til noen, i klassen til noen, søsteren til noen, hun som er sånn, og sånn og sånn.

Jeg skal få bli til – sammen med andre som blir til - samtidig. Noen ganger skal jeg slippe å bli sett og gransket. Jeg skal bli oversett, men ikke fordi de tror de vet alt om meg. Men fordi jeg er en i en masse. Som flyter forbi på gata. The Lonely Crowd. Bare et uttrykk jeg har hørt. Høres fryktelig ut, mener venninna mi. Men jeg liker det. Ensomme er vi uansett, tenker jeg.

Det er den store byen som drar. Mange, mange mennesker, kjempehøye hus og kvartal på kvartal. En fantastisk tanke at jeg kan velge. Hvem jeg vil være der. Hvem jeg vil være sammen med. At jeg kan dra et sted i byen, og der er det mange som meg. Men annerledes i mye også. Men som liker det samme som meg, som interesserer seg for det samme, som ikke må være der akkurat da, men som har valgt det. Den store byen, universitetet, alle menneskene som likner meg, men som også er helt forskjellige. Jeg hører på dem, de fyller hodet mitt med tanker så store at det prikker i fingrene. Og kanskje, etter en stund, så sier jeg noe som forbløffer både dem og meg. Og det spiller ingen som helst rolle at jeg har arva kåpa mi fra ei kusine. Ingen vil feste seg ved det. Vi bare snakker, snakker og snakker. Og leser utover seine kvelden med store krus der teen har rukket å bli kald.

Se meg - ikke se meg

Hvordan ser jeg ut i denne kåpen? Tykk? Gammel? Som en som prøver for hardt å være noe hun ikke er? Se meg – men ikke som noe som stikker ut, men som en av dere. Det er umulig, jeg vet det. Jeg er hun ensomme.

Gud, så selvopptatt jeg føler meg når jeg bare har meg selv å tenke på. Når jeg ser meg selv i speilet, er det gjennom de andres blikk. En selvmotsigelse – jeg ser meg selv med et blikk der de andre er alt. Min egen bevissthet om dette knuger. Jeg tenker på meg hele tiden, samtidig viskes jeg ut. Jeg lurer på om dette synes på meg. Jeg vil bli sett. Men ikke som «hun ensomme». Hvorfor skammer jeg meg sånn? Er denne kåpen litt for sterk i fargene?

Jeg bærer med meg en skyld. Kanskje er det derfor. I utdannelse, yrkesliv og forhold har jeg krevd utbytte, men ikke gitt omsorg. Ikke vært noen redebygger. Mer administrator. Vennene har vært nettverk, heller enn sjelevenner. Neste sommer må vi treffes! Snart… Barn? Det passer ikke ennå. Nå er jeg mellomleder med god økonomi. Men uten egentlige venner. Og jeg vet at sjansen er liten hvis jeg framstår som desperat. Det er latterlig. Skamfylt. Skammens merke er disse litt for fine klærne. Denne kåpen forteller noe?

Stasjonskafeer er fine steder å gjemme seg. Et sted i en bok jeg leste, husker jeg at forfatteren viste til «the lonely crowd». Alle er hjemløse og i bevegelse på kafeen. Jeg ser ut som jeg skal et sted. Jeg ser ut som om jeg er på vei til å treffe noen. Her kan jeg sitte litt.

Men ikke for lenge. Da ser de hvem jeg er: Den ensomme, lille jenta i den rare kåpen.

De to som ikke er på samme tur

- Jeg må ha en avis. Kanskje en kaffe. Har du lyst på noe?

- Bare litt vann, uten kullsyre. Jeg setter meg der borte, og holder av det bordet til oss.

Se på ham. Gud, så lei jeg er den frakken. Hvis det er noe sant i at skoene avslører deg, ligger han også dårlig an. Det er umulig å se om det er semsket eller blankt skinn, så ustelte er de. På denne turen kunne vi kanskje snakket ut om ting. Men hva er det første han gjør? Kjøper en avis og forsvinner i den.

Er det ingen bak disken her, eller? Helsike, bare VG i stativet. Ja, ja, bedre enn ingenting. Herre min hatt som hun har maja seg ut. Hun kunne vel spart de høye hælene til vi kom av ferga? Og den drakten ser ut som noe til et jobbintervju i et dameblad. Skulle tro vi var på vei til det Hvite Hus og ikke hjem til foreldrene hennes. Langhelg inne i en fjord. Tipper hun fyller huset med de gamle flammene og venninnene sine slik som sist vi var der. Herre Gud, en parade av folk som snakker om russetida, terrassebygging og campingturer. Sitronbrus og vodka. Endelig – der kommer det noen.

Skulle ønske vi kunne kjørt. Flaut å måtte låne pappas bil når du er hjemme og vil treffe noen. Tipper Finn Egil kjører BMW nå. En av de største. Mens Mona strikker sokker til nummer tre og styrer bilstereoen. Lurer på hva de tenker om en mann som ikke en gang har sertifikat. Som ikke kunne kjørt så mye som en traktor fra A til B. Doktorgraden – folk hjemme må forklares at han slett ikke skal bli «doktor», og at det han skriver på ikke kan brukes til annet enn å krangle med andre som også knepper skjortene sine skeivt.

- Her; de hadde Farris.

- Det er jo kullsyre, jo?

- Søren, det så jeg ikke. Vil du jeg skal gå og bytte?

- Nei, la gå. Ikke mer enn jeg hadde ventet meg. Du vet jo knapt hva skummamelk er. Men gi meg VG. Endelig har du kjøpt noe vanlige folk kan lese.

Hun som ikke skal noe sted

Det paret der er akkurat slik jeg selv håper det vil bli. De utfyller hverandre. De er så forskjellige og det er greit, liksom. Han henter vann og avis til henne. Enda alle kan se at han ikke er typen som kjøper VG. Der får hun avisen, tydelig fornøyd. Det er kjærlighet. De små øyeblikkene i hverdagen der de bryr seg. Han er galant på en måte som er helt umoderne. Distre romantisk, liksom. Tipper han gir blaffen i hva andre mener. Han elsker henne og hun ham. Det er det som teller.

Jeg elsker å stå her i disken på stasjonskafeen. Alle menneskene. Skjebnene. Ansiktene og klærne forteller så mye. Føler inntrykkene gjør meg klokere. Hvem trenger å reise, det er her det skjer. Et helt univers her på kafeen. Se på han typen der borte for eksempel. Kommer her ofte, men reiser aldri. Han er søt. Tror sikkert han har det som meg, elsker å følge med på alt som skjer her. Tar med seg inntrykkene hjem. Det holder. Bedre enn tv, spør du meg.

Men han som kom inn nå nettopp har jeg ikke sett på lenge. Men jeg vet jeg har sett ham. Kan det ha vært oppe på campus? Søren, jeg veit jo jeg har sett ham før. I avisen? Herregud. Er det, det kan vel ikke være, fy søren! Det er jo…..! (Holder seg for munnen).

Komme hjem

Det er sant det folk sier om å være uttafor sin egen kropp.

Sånn var det jeg hadde det første gang noen låste meg inne og jeg stod der i et rom jeg aldri hadde sett før, og som jeg ikke skulle forlate på ett og et halvt år. 18 måneder. 547 dager. 13140 timer. Over vasken hang et lite speil der jeg så et grått fjes som likna på mitt. Men det var ikke meg. Jeg turte ikke sette meg på senga. Var redd jeg skulle falle å slå meg på veien ned. Et sugende stup ned dit. En umulig innrømmelse av fakta.

Sånn er det å sette føttene på en perrong du burde kjenne godt. Men som ikke er virkelig. Føttene til noen svever i lufta. En fot foran den andre og du står nede på perrongen. Du er en kranfører for dine egne bein. Der landa vi, gitt. Vi greide det.

Ikke annen råd enn å tusle inn på kafeen og tenke seg om litt. Svimmel av å gå av toget. Stussligere kan det ikke bli.

Shit! Ikke løfte blikket. Det prikker i nakken. Oddsen for at noen kjenner meg her er bankers lav. Men tross alt bedre enn øynene til mor. Orker ikke dem. En blanding av anklage og labradoromsorg. De gammeldagse brevene i konvolutt en gang i uka var helt greit, nesten som å lese noe i ei bok. De andre fikk facebookmeldinger. Jeg fikk brev fra mor. «Hvordan går det med deg, gutten min», «hvordan har du det». Helvete, mamma, vi har alle tv-kanalene du har. Og skattebetalerne dekker alt.

Bare en øl først. Et par brune så kan jeg møte de øynene. Da greier jeg å smile det smilet jeg har mekka for anledningen. Noen øl gir alle tid til å sette seg i sofaene sine - så jeg slipper hele nabolaget bak gardinene på vei hjem. Jeg setter meg her i kroken.

Å komme fram

Her er det visst et ledig bord. Skal bli deilig å sette seg. Skal bli deilig å komme fram. Må bare sjekke billetten. Når gikk det toget, igjen?

Før var det å reise et eventyr. Alt kunne skje. Inntrykkene var overraskende anslag på et digert klaver. En sang som akkurat dro i gang. Som du likte starten på, ante du hadde hørt før, ville spille igjen. Nå er jeg klar for å komme fram. Jeg venter, selv når jeg drar. Pussig selvmotsigelse. Jeg venter. Jeg drar. Samtidig.

Men det er ikke så viktig. Ikke mye av det som var viktig før, kjennes viktig nå. I dag morges tok jeg ripsgele på brødskiva. Skar vekk skorpen slik at gommene mine ikke skulle bli såre. La på ekte smør. Ripsgele oppå. Men det smakte ikke stort. Det som var syrlig før er tamt og småsurt nå. Drakk pulverkaffe til. Før kunne det ikke falle meg inn å ikke lage ordentlig kaffe. Men nå smaker all kaffe likt. Bittert? Nei, ikke skikkelig bittert engang, kan jeg kjenne nå. Litt morsomt. Kaffesvart humor. Ganske grått når ikke bittert smaker bittert engang.

Prøver å huske hvor jeg la billetten. Jeg kjøpte billett? Ikke på automaten selvsagt, den skjønner jeg ikke. Blir stressa av å stå der når andre folk køer opp bak meg og irriterer seg. Dette kjennes aller verst når jeg kan merke at de legger bånd på seg. Lar være å si noe av hensyn til meg. Behandler meg som et tilfelle. Han som er for gammel til å henge med.

Datteren min pleier noen ganger å kjøpe billett til meg på nettet og gi meg en utskrift. Kvittering på mobilen? Ikke tøys. Min mobil er til å svare på anrop med. Men ingen ringer lenger.

Hvor la jeg billetten? Jeg vet jeg har penger. Lommeboken er i høyre frakkelomme. Det kjenner jeg. Kan alltids betale konduktøren hvis jeg ikke finner billetten. Hvis jeg ikke har billett. Har jeg billett?

Faen ta billetten! Du trenger ikke billett for å komme dit jeg skal. Jeg kan kjenne høna sparke, jeg ser lyset i enden av tunnelen, ganske snart nå, på en aller annen måte, kommer jeg nok fram...